1 Tess 5:16 Vær alltid glade
Tempoet er høyt og de har trent lenge for å bryte den målsnoren først. Målrettet har de over flere år siktet seg inn på å bli verdens beste. Verdens beste skiløper eller maratonløper. Når de bryter målsnoren så går armene opp i været og jubelen fra tusener av mennesker slår i mot dem. De vant, han vant eller hun vant. De var best! Smilet og tårene sitter lett i det øyeblikket. De nyter stunden! Det er dette de har kjempet for. Det er dette de har trent timer, dager og år for å oppleve. Det er bare de som virkelig vet hva de har offret for å stå her nå og skal høre sitt navn ropes opp som nummer en, som den beste, ja som vinneren. Nasjonalsangen spilles, flagget går opp og tv kameraet sikter seg inn på vinneren, som har medaljen rundt halsen, pokalen i armen og tv-linsen leter etter seierssmilet og glimte i øyet.
Årene går og det nærmer seg en nytt mesterskap. Han eller hun er ikke med lenger, de har lagt opp, men et tv-selskap gjør et «hjemme hos» besøk for å treffe den gamle mester. Ja for hun eller han vil alltid forbli mester. Pokalen og medaljen vitner om en seier og minnene strømmer på. Igjen er følelsene der når de minnes de minutter og sekunder før de brøt målsnoren og ble mester. De kan hente igjen følelsen, minnene hjelper de til med det. Pokalen og medaljen er tegnet på en seier som gjør at de for alltid vil være vinnere.
Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki og han putter inn en kort setning, som virker så uskyldig at den nesten kan hoppes over. Den er gjemt innimellom en masse «åndelige» oppfordringer. Rundt dette verset handler det om virkelig «kristelige» ting, slik som «vær gode mot hverandre» og «Be uten opphold». Midt mellom disse har det altså nesten ved et uhell sneket seg inn en setning, som man lurer på er blitt puttet inn der ved en feil. For det kan ikke være noe åndelig det han skriver der? Det står «Vær alltid glade!» Kan det være rett da? Det høres da fryktelig slitsomt ut å skulle alltid være glad, ja provoserende. Jeg har hørt mang en diskusjon opp igjennom årene om Paulus sitt slitsomme forhold til glede. For det er ikke den eneste gangen han skriver om det. Nei, denne nytestamentlige teologen har visst det som et lite yndlingsemne. I Filipperbrevet er det nesten hakk i plata når han skriver om det. «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: gled dere.» Tenker jeg etter så finnes det faktisk til og med noe i det gamle testamente, i boken som heter Nehemja. Der står at gleden i Herren skal være vår styrke!
Ville bibelen gi oss en oppfordring som ikke var mulig? Ville den kreve noe av oss som ikke var godt for oss? Nei! Hvis vi går forbi alle de følelsesmessige problemstillingene våre rundt dette, og stiller oss spørsmålet: Kunne jeg tenke meg å alltid være glad? Så ville vel de fleste av oss svare: Ja!
Hvordan er det mulig? Jeg skal våge meg på et forslag:
Hva om det å være glad først og fremst ikke er en følelse, men en holdning? Glad er noe jeg er, på lik linje med at jeg velger å ha en positiv innstilling til livet! Hva om gleden ikke skal komme fra noe jeg gjør eller har fått til? Hva om gleden kommer fra noe noe helt annet. Hva om gleden jeg skal ha er hentet fra historiens viktigste begivenhet?
Det viktigste som har hendt i hele verdenshistorien er at Jesus seiret over døden for deg! Ofte tenker vi som kristne på korset og medlidenhet kommer opp i oss, men korset hadde hatt ingen betydning hadde det ikke vært en tom grav. Korsets virkning blir først en virkelighet når døden ble beseiret. Hva betyr det for deg?. Hans død ble din død, men enda viktigere hans oppstandelse ble din oppstandelse. Jesus seier, er din seier. Den dagen Jesus brøt mållinjen i dødsriket og seiret over døden, så var du med på seiren.
Noen dager glemmer vi rett og slett hvor fantastisk seiren er. Noen ganger trenger vi en «hjemme hos» reportasje, som minner oss på hvor fantastsisk den dagen var da Jesu frelse møtte oss og hvor deilig seieren var og hva det har betydd for oss. Minnene vekker takknemlighet og glede. Glede ja, det var jo det dette handlet om. Det finnes kanskje ikke noe mer som bringer glede enn når vi minnes en god seier. Kunne det være det Paulus mente når han ba oss om være alltid glade? Kunne det være at vi aldri skulle slutte å minnes seiren, frelsen, det evige liv og et forheng som ble revnet fordi Gud ville ha oss nærmere seg selv enn noen andre har vært?
Hva er glede i Herren? Kan det ikke være at vi løfter vår seierspokal som heter «den oppstandne Jesus» og minnes alt det har gjorde for oss og hvem vi er blitt?
Bare et forslag.
