Har du noen ganger sittet å tenkt at jeg får ikke til å være en kristen?
Jeg har.
Har du noen ganger tenkt at det er ikke det at jeg ikke vil, men noen ganger er jeg så svak i viljen?
Jeg har!
Har du noen ganger tenkt at jeg burde vite bedre enn dette, og allikevel så gjør jeg det jeg vet ikke er bra for meg?
Jeg har.
Har noen ganger opplevd at fristelsene i livet ditt vært har større en fornuften?
Jeg har.
Har du noen ganger tenkt «dette skal jeg aldri gjøre igjen», og så går det bare en kort stund så gjør du det? Jeg har.
Har du noen gang også opplevd at livet er helt fullkoment perfekt og at du lever et hundre prosent syndfritt kristenliv? Det har ikke jeg.
Kristenliv er ikke en konkuranse om hvem som får til mest kristen gjerning. Noen ganger kan vi jo lett tro det. Det er blitt et nytt år og hvor mange tar ikke fram et nytt forsett for dette året ved å finne fram bibelleseplanen? «I år skal jeg lese igjennom hele bibelen» og kanskje sier vi det sånn indirekte at i år skal jeg bli en bedre kristen? I år skal jeg sette av mye mer tid i bønn, eller gå oftere på møter, eller kanskje begynne å snakke fint om svigermor?
Hvis kristenliv var en konkuranse og målet var å være best da ville vi skape en Darwinistisk kristendomforståelse hvor det er den sterkeste som overlever. Hvis kristenliv var for de syndrie, de hellige, de bibelsprengte, da kunne det ikke være mange som ville kunne være en kristen.
Alle, liten, stor, sterk, svak, høy og lav, kvinne og mann, alle er invitert inn til å bli en kristen. Vi er invitert inn i noe som allerede er gjort ferdig. Det å være en kristen handler ikke om at jeg får det til eller ikke. Det er stadig dette enkle: For så høyt har Gud elsket verden. Elsket, kjærlighet, omsorg, nærhet, overbærenhet og nåde. Betydninger som ligger i denne setningen, «For så høyt har Gud elsket». Det er Gud som har, ikke vi. Det er Gud som har, hva da? Elsket. Hvem? Deg og meg!
Kristenliv handler om at Gud elsker oss. Det er kjærligheten fra Gud, ikke mine gjerninger som gjør at jeg er en kristen. Det er at når jeg synder, kommer til kort, gjør feil, sårer andre at det faktisk finnes et sted for tilgivelse, kjærlighet og omsorg. Det er ikke et sted av dom og fordømmelse, men av nåde.
Jeg trenger å høre, « Du er elsket, du er tilgitt og du får en ny sjanse.»
Kristenliv skulle vært stavet kjærlighetsliv. Det er ikke antall helbredelser, antall timer i bønn for nasjoner eller pugging av bibelvers som gjør at jeg kan være en kristen. Det er at Guds kjærlighet seirer uansett min dagsform.
Kjærligheten Gud gir har Jesus vist oss. Den skiller ikke på mennesker. Alle som trengte kjærlighet fikk det. Landsvikeren Matteus, den prostituerte Maria, den spedalske mannen, tyven på korset, Peter som sviktet, og Tomas som tvilte. Alle fikk det fordi de alle trengte kjærlighet.
Om du er på høyden av ditt liv eller om du har nådd noe av livets bunner, så er svaret alltid dette. Du er elsket og Guds kjærlighet vil alltid være der for deg. Du får den ikke fordi du har har fortjent den gjennom gode gjerninger, du får den fordi Gud elsker deg. Du er Hans elskede uansett hvor mye eller lite du får til.
Kanskje kan det være en god takkebønn?
«Takk Pappa Gud at jeg er elsket av deg, sterk eller svak, frimodig eller redd har ingen ting å si for din kjærlighet. Du elsker meg fordi jeg er ditt barn uansett hva jeg får til eller ikke. Takk for Jesus, som gjorde alt ferdig, slik at jeg kunne få være et ekte barn av pappa Gud. Takk for Den Hellige Ånd som vil minne meg på denne sannhet at jeg er verd å bli elsket!»
